Tannbehandling av pasienter som medisineres med bisfosfonater

Abstract

I en lederartikkel i Journal of Bone and Mineral Research gis følgende punktvise anbefalinger for å forebygge kjeveosteonekrose ved bisfosfonatbehandling av osteoporose eller Pagets sykdom (11)*:Pasienter som skal behandles med perorale bisfosfonater bør om mulig undersøkes av tannlege, helst før eller så snart som mulig etter påbegynt behandling. Det samme gjelder utførelse av nødvendige oralkirurgiske eller andre invasive dentale prosedyrer, dersom tilstanden til pasientens skjelett tillater utsettelse.Pasientene bør informeres om den lave risikoen for kjeveosteonekrose ved oralkirurgiske eller andre invasive dentale prosedyrer.Pasientene bør få den samme tannbehandling som anbefales for befolkningen generelt så som godt tannrenhold og nødvendig konserverende tannbehandling. Det er ikke nødvendig å avbryte behandlingen med bisfosfonat eller ta spesielle forholdsregler.Pasienter som tar perorale bisfosfonater bør informere sin tannlege om denne medisineringen og, om mulig, sin lege dersom oralkirurgiske eller andre invasive dentale prosedyrer er nødvendig.Oralkirurgiske inngrep bør begrenses til slike som er nødvendige for god tannhelse, og kun utføres når mer konservative ikke-kirurgiske behandlinger er uhensiktsmessige eller ineffektive. Pasienter med lesjoner som gir mistanke om kjeveosteonekrose bør henvises til en tannlege eller oralkirurg for utredning og behandling.Enkelte anbefaler å seponere behandlingen med bisfosfonater noen uker før og etter dentoalveolær kirurgi. Tatt i betraktning den meget lange halveringstiden for bisfosfonater i ben, er det ikke sannsynlig at dette vil ha noen skadelig effekt på behandlingen av osteoporose eller Pagets sykdom. På den annen side er det også usikkert om slik seponering kan redusere den lave risikoen for å utvikle kjevebennekrose.* Følgende organisasjoner har gitt sin tilslutning til denne artikkelen: The American Association of Clinical Endocrinologists, The American College of Rheumatology, Bone, The Canadian Society of Endocrinology and Metabolism, The Endocrine Society, The European Calcified Tissue Society, The International Bone and Mineral Society, The International Society of Clinical Densitometry, The National Osteoporosis Foundation, Osteoporosis Canada, Osteoporosis International, and The Paget Foundation.Disse anbefalingene overensstemmer ikke helt med anbefalinger som nylig er gitt av The American Association of Oral and Maxillofacial Surgeons (15) og Marx (14)For pasienter som skal få bisfosfonater mot osteoporose, bør nødvendige oralkirurgiske eller andre invasive dentale prosedyrer utføres før, eller snart etter påbegynt behandling, helst i løpet av de første tre årene (14, 15). Dess lenger slik behandling utsettes, dess større blir risikoen for kjevebennekrose på grunn av akkumuleringen i benvev. Dersom ekstraksjoner eller benkirurgi er nødvendig under bisfosfonatbehandling, bør det om mulig satses på primær vevslukning (21). Før slike inngrep anbefales munnskyllig med 0,1 % klorheksidinoppløsning. Det er også anbefalt å fortsette med to daglige skyllinger i noen uker (21).Periodontal sykdom bør fortrinnsvis behandles ikke-kirurgisk (21), og det bør etableres så gode periodontale forhold som mulig. Tannrens og scaling bør utføres på en skånsom måte, slik at bløtvevsskader om mulig unngås. Det er rapportert kjeveosteonekrose etter mekanisk periodontalbehandling (28). Pasienten bør utføre god plakk-kontroll hjemme og kontrolleres regelmessig hos tannlegen.Det bør satses på endodontisk behandling fremfor kirurgi dersom en tann kan reddes, og det bør ikke manipuleres utenfor apex (21). For endodontiske kirurgiske prosedyrer gjelder de samme restriksjoner som ved andre oral- eller kjevekirurgiske inngrep.All rutinemessig konserverende og gjenopprettende tannbehandling kan og bør utføres for å sikre funksjonelt gode tenner (12, 21). Pasienter med hele eller partielle proteser bør undersøkes grundig for eventuelle protesebetingede slimhinnetraumer. Om nødvendig må protesene justeres og tilpasse nøye (12, 21).Fordi bisfosfonaterbehandling kan ha en gunstig innvirkning på bentilhelning, kan slik behandling antagelig være en fordel for noen implantatpasienter, mens andre kan få kjeveosteonekrose. De fleste autoriteter angir at pasienter som får intravenøs behandling med bisfosfonater, ikke bør få dentale implantater. Mer kontroversielt er spørsmålet når det gjelder osteoporosepasienter som behandles med bisfosfonat. Noen anbefaler å avvente resultatene av langtidsstudier av bisfosfonatbehandlede pasienter som har fått implantater, og at det bør utvises stor tilbakeholdenhet innsetting av nye implantater (21, 29). Marx angir at implantakirurgi vanligvis kan utføres de første tre behandlingsårene, men at informert samtykke fra pasienten er en forutsetning (14). Eventuelle alternative behandlingsplaner bør diskuteres med pasienten, f. eks. rotfylling i stedet for ekstraksjon og broer eller proteser som alternativ til implantater (21)